Lengselen etter den norske smaken

Frankrike har sine froskelår, snegler, og timelange bondekost, pariserloff og gourmèretter.

Spania har sin tapas og sin Baccalao.

Italia har sin pasta og sitt lam. Middelhavslandene nærmest svømmer i sjømat laget på sin spesifikke måte: Hvitløk, olivenolje, hvitvin og/eller tomater til saus, og steking og koking. Noe som får mormors dampede torsk, eller fiskeboller i hvit carrysaus og revne gulrøtter til å tenke på den evige tirsdag.

Malta er en salig blanding, men er spesialister på kaningryte.

Storbritannia har sin Fish’n Chips. Vasne fiskefileter dynket i mel og olje servert med gjerne med like vassen chips dynket i salt og eddik.

Tyskerne har sine røkte pølser.

McDonald’s og Dominos fås tak i nært sagt over alt.

Hva har så Norge å tilby? Enhver utenlandsfarer og eventyrer fra landet nord for Europa har av og til savnet dypt spesialitetene hjemmefra. Da tenker jeg ikke først og fremst på retter som en kan lage overalt der man finner en slakter og en fiskemann.

Med utenlandsfarer mener jeg ikke den sedvanlige grisefesten som varer en uke eller to på Costa Del Svidd eller Costa Diarè, hvor den lokale supermerkadoen har fått importert både kaviar fra Mills og andre norske ting man ikke får tak i der nordmenn er en sjeldenhet å treffe på.

Ikke bare lærer vi å se vårt eget land med nye øyne, men våre ganger får også en reise i seg selv. Men treff på en nordmann som har vært ute mer enn to måneder vil alltid samtalen penses inn på hva slags kulinariske spissfindigheter man savner og ikke får tak i der man er. Dette er min lille ønskeliste.

Etter 20 år av og på som eventyrer og langveisfarer, er det alltid noe hjemmefra en savner. Det kan være en lukt. En stemning. Et landskap. En smak. For 20 år siden savnet mine medreisende knekkebrød og brunost. To ting jeg gjerne betakker meg for om jeg skulle vært på månen.

Skjønt vi har alle våre grunner til å reise, så er ikke et snev av hjemlengsel av og til å komme utenom. Det kan være mistrivsel på stedet man er, eller rett og slett en kjærlighet til eget land. Man kan like gjerne lengte bort fra et sted som å lengte til et sted.

I skrivende stund sitter jeg på en pub i Leixlip. Det er lørdags kveld. Glasset med Guinness er halvdrukket. Et lokalt tomannsband spiller opp med halvdårlige versjoner av utgamle hits. Det kunne like gjerne vært på Danskebåten om det ikke hadde vært for den unike stemningen en pub i Irland tilbyr. Selv foretrekker jeg at irske husmusikere holder seg til Dubliners, Pogues, Clannad og Chieftains. Øverst på ønseklisten min er bestandig Black Velvet Band uansett hvem som spiller. Bittersøte minner dukker opp i min perforerte hjerne og hjerte hver gang noen med stemme synger den gamle klassikeren. Den mørke morsmelken sildrer ned ganen min, og fyller meg opp. Om intet annet, så kan irene i det minste skryte på seg å ha verdens beste ale. deres gastronomi er noe helt annet.

I mitt øyeblikks ensomme tilværelse, og mangelen av skikkelig irsk gastronomi, er det maten jeg savner mest fra Norge. Jeg kan lage kjøttsuppe hvor som helst i verden. På Malta lagde jeg denne erkenorske suppen som tar 5 timer å lage til noen venner av meg bare dager før jeg skulle reise hjem etter tre måneder. Den ble tilberedt i stekende sommervarme.

Kjøttkaker, svinestek, og ovnsbakt laks eller ørret er det ingen problemer med å finne ingredienser til. Men så kommer de små tingene som gjør erkenorsk gastronomi komplett.

I Dundalk stakk jeg innom en liten Diner mitt i sentrum av småbyen og bestillte lokal regnbueørret. Tilberedt på lignende måte som regnbueørreten i Norge. Skjønt bålstekt på fjellet vil være litt for mye forlangt. Tilbehøret var enkelt. Bakt potet valgte jeg framfor potetmos og chips. Kokte poteter virker å være et litt ukjent fenomen på disse trakter. En enkel salat med løk og tomat, samt dressing. Her savnet jeg to essensielle ting: Seterrømme og agurksalat. Toskete som jeg til tider kan være, glemte jeg å spørre aldri så ydmykt om de ikke kunne lage agurkasalat også. Verdens enkleste ting av verden.

Bortsett fra disse to manglene, så var mitt ukentlige besøk på denne Dineren et av ukens høydepunkt. Jeg har enda ikke smakt en bedre regnbueørret siden. Selv ikke det legendariske Oliver St. Gogarties i Temple Bar kunne diske opp noe bedre til dobbel pris. Det kan ha noe å gjøre med valget av tilbehør også. Ingredienser som komplemetterer et måltid, og ikke ødelegger det. Selv idag kombinerer jeg tilbehøret jeg fikk fra Dineren i Dundalk og tradisjonen hjemmefra: Bakt potet, salat drysset med saften fra agurksalaten, dressing ved siden av rømmen. Tilbehør som vil øke matchvekten så lenge man ikke spiser for lite. Hvit vin er en selvflge til dette. Eller et par duggfriske øl.

Idag savnes det andre ting. De dagene jeg lager svinekoteletter, så er det to ting man ikke får tak i andre steder enn i Norge: Tyttebær og Noras surkål. Og nå bedriver jeg skamløs merkevarereklame. Sammen med skysaus og noen sossiser eller medisterkaker eller pølser er dette en smaksorgasme man ikke finner noe annet sted enn i steinrøysa.

Svineribben håper jeg noen vil vente på meg med den dagen jeg skulle forville meg hjemom en tur for å proviantere. Tilbehøret jeg snakket om er en selvfølge. Svoren bør selvfølgelig være sprø som kjeks.

Etter å ha spist på dusinvis av burgesjapper gjennom Europa, ligger brugeren fra Omar med grillkrydder ganske høyt. Med og uten rottehaler i halakjøttdeigen.

Ikke en eneste gang har jeg latt meg friste til en fish’n chips på de britiske øyer. Bare lukten av en slik får meg til å flykte inn til nærmeste pub. Chip shoppene ser like ut om man er i Belfast, Dublin, London eller Dorset. Og lukten er like uapetittelig. det nærmeste jeg har kommet å spise fish’n chips var på ferie med min kjære eks. i Nederland. til gjengeld smakte den alldeles fortreffelig. Fisken var av det mer eksotiske slaget, som var nærmest umulig for en nordboer som meg å uttale, og like umulig å huske. Det eneste jeg husker er at fisken kom fra Indiahavet. Og den var passe panert, slik at paneringen ikke ødela hele showet. Chipsen var slik den skulle være. I passe tykkelse, og knasende sprø.

Noe som overrasket meg litt under mine måneder på Malta, var savnet av norsk fjellbrød. Noe som overrasker meg mer, er at fransk pariserloff ikke imponenerer meg lenger. Beklager kjære franskmenn:  det er intet som slår rykende fersktfjellbrød fra delikatssebakeren, med skikkelig skorpe, smørmyk og luftig inni, ost, skinke og tomat. Briter og irer er totalt håpløse hva brødbakst gjelder. Det går mest i oppskåret sandwich/toast loff som holder seg “ferskt” i en uke i skapet.

Loff skal brukes til ostesmørbrød og ferske reker! Åh som ferske fjordreker og Grønlandsrekene savnes. På en eller annen måte ser rekene på Sainsbury’s og Tesco ut som masseslakt.

Da jeg kom hjemom en tur et par måneder etter Malta i forfjor sommer, og hjem til jul etter like lenge i Irland i 2009, gikk det stort sett i å gumle i seg fjellbrød til det tøt, og osteskivene gikk ned på høykant. Dette ble svelget ned med litervis av Solo. Hva er bedre enn et smøprbrød med hjemmelaget sylte og sterk bodsennep eller slottssennep? Dette forsøker jeg å tenke på når jeg av nødvendighet hiver nedpå en toast med en gelelignende syltetøy om morgenen. Igjen kommer jeg uten blygsel eller avtale med skamløs merkevarereklame. Idun? Hvor er min kjære sennespgudinne? Helmans har ingen sjanse mot deg min vakre vene sennespsgudinne Idun! Intet kan erstatte denne gudommelige sennepen når neste munnfull av syltesmørbrød eller pølsebit skal fortæres. Smaken gir mersmak. Winerpølsene er selvfølgelig en undervudert delikatesse i den store sammenheng. Godt innpakket i vamrt pølsebrød, stekt eller rå løk, masse ketchup, bodsennep, og en lompe rundt. Serveres gjerne i en dobbel porsjon slik som hos Mor i Nøden utenfor Tønsberg.  En institusjon som desverre er nedlagt for lenge siden. Et minne fra lykkelige barneår hvor enhver tur til Tønsberg også var innbefattet et besøk hos en bortgjemt sjappe som serverte verdens beste pølser. Ingen over, ingen ved siden. Bratwurstene blir kulinariske kuriositeter som prøves èn gang. Briter er totalt håpløse hva pølser angår under noen omstendighet.

Da min gamle stefar pleide å komme hjem etter 4 måneder til sjøss, var det alltid en begivenhet. Og selv øynet jeg mulighetene for ubegrenset tilgang til Finsbråtens spesial, eller Hortenslakterens spesial. Selv ønsket han seg fersk, stekt fiskepudding. Som garvet utenlandsfarerblir det nok begge deler på undertegnede den dagen jeg forviller meg nordover om kun for en stakket stund.

Det er tydelig at en hjemtur til gamlelandet er nødvendig for å gjøre seg fet til neste eventyr. I slikt henseende kan Norge sammenlignes med Hobbitun i den store vide verden. Et hobbitun med alt fra selvgode hobbiter og stridere som ikke kan holde seg hjemme lenge av gangen.

Om Dominos, Pizzahut, og bugnende frysedisker av frossenpizzaer minner oss på at vi lever i en monokultur, og gamle klassikere har prostituert seg til masseproduksjon uten noe som kan minne om klassisk kvalitet, så er det et aldri så lite mirakel at Peppes’ og Grandiosa kun er store i Norge.

Tegneserien Pondus påpeker til stadighet at det ikke er fårikål som er vår nasjonalrett – men Grandiosaen. Fårikål kan en lage fra Timbuktu i sør til Alaska i nord, og Australia i øst og pampasen i vest. En bacontoppet frossenpizza fra Tesco eller Sainsbury’s blir dårlig erstating for en klassisk grandis, servert boblende varm og gir blemmer i ganen. Nytes selvfølgelig med et par duggfriske Ringnes…

Bohemianwriter1

<script type=”text/javascript” src=”http://blogglisten.no/c.js?id=26520″></script>