Pappas kokekunst

Bjørneboes klassiske essay er like aktuell idag.

For 60 år siden var hjemmebrenning forbudt. Idag blir fengselsleger raidet, og tiltalt og sparket for å dyrke sin egen plante hjemme.

Idag blir hjemmebrenning ansett som en “særnorsk” kultur i Hedmark og Oppland, og sør- Trøndelag, bortsett fra Sørlandet hvor puritanismen råder. Med andre ord, vi utvikler oss sakte men sikkert

Skjønt det store tabuet idag, er hvorvidt man har sin egen potteplante. Man får kjøpt en kasse whisky på polet og smertestillende på apoteket et minutt unna. Ingen proplem!

Ah!

Denne planten!

Denne forbrytelsen!

Hjemmebrenning er forbudt. Sterke og fromme røster har hevet seg at det også skal bli forbudt å si hva man mener om den sak. Årsaken er at enhver ytring som kan tenkes å falle om punktet, uvergelig må komme til å ligge snublende nær det man ellers kaller «oppfordring til lobbrud.!»
Tingen er at det for tiden ryker av skorstenene i de tusen hjem. Hjemmebrenningen er iferd med å bli norsk nasjonalhobby, og folkets ellers så penible fritidsproblem har uke for uke nærmet seg sin endelige løsning. Mor skubbes vekk fra komfyren, og far binder forkleet om seg mens han utfolder sin lille forbudte alkemi – fars egen kokekunst. Den samme mann som for få måneder siden knapt nok orket å krype alene fra middagsbordet til sofaen, påtar seg både oppvask og søppelbøtte mot å få disponere kjøkkenet i aftenstimene. Han bytter drammer med naboenog setter fantasifulle etiketter på flaskene. Efter ni års pause har igjen det illegale arbeide fylt ham med livsmot og energi., både yrkesnevrose og syreoverskuddet er blåst bort. Pappa er blitt ung igjen. Og med lykkelig skoleguttmsil viser han mor små underlige patentkorker, glasstraketer og gummislanger, ting han er kommet over i isenkramsbutikken for en slikk og ingenting. Et tilfreds og undevrotisk familieliv er summen av hans sortekunst og lovbrudd.
For pappa er ellers et ytterst lovlydig menneske. Han har samvittighet som en veritabel kongetiger, en blodtrøstig bestie som hugger klørne i ham for et godt ord. For den minste forsømmelses skyld lekr den med ham om natten, vekker ham klokken fire om morgenen til angerens og skammens kval.Så når nu familiens overhodet vandrer på forbudte veier og til og med befinner seg over all formodning vel, -så må man søke etter dypereliggende årsaker til den ferie fra lovlydigheten. Hvorfor denne plutseliog og for alle overraskende moralblindhet?

At han befinner seg vel i sin forvorpenhet, er en annen sak, og langt lettere å forklare. Enhver sunn mannsperson har i et eller annet hjørne av sin sjel et sterkt og naturlig behov for lovløshet. Å overtre loven er en organisk del av vårt psykofysiske stoffskifte. Total lovlydighet fører i lengden til kardialgi, hemorrhoider, syreoverskudd, gikt, yrkesnevroser og det som verre er. Alt dette deler ethvert velordnett samfunnsliv.
For vårt venn er hans nye kokekunst blitt fortsettelsen av hansguttedagers indianerleker og av krigstidens illegale virksomheter. Han er blid og munter som i gamle dager, smilet er blitt det samme lyse som det var i vår felles middelskoletid, og han går aldri mer til lege. På alle andre punkter enn akkurat dette er han fortsattt lovlydigheten og punkligheten selv. Ja, han tar det i mange henseender enda mer samvittighetsfullt enn før. «Vi hjemmebrennere må holde oss plettfrie,» sier han.
Min venn Ludvig, hittil kalt pappa, bebor en av de mange mindre forstadsleiligheter som nu omgir Oslo i alle retninger. Det påligger ham dugnadsplikt samt periodisk veridghet av vaktmester for byggelaget «Blåveisbo». Hans kone har tyve minutters vei til butikken, en halv time til stasjonen, tre kvarter til nærmeste postkontor tre kvarter til skomakeren, en halv time til slakteren og tyve minutter til bakeren. Av byggelagets 26 familier har fire telefon. Selv har Ludvig en times reise til kontoret. Veien til forstadsbanen består høst og vår av våt blåleire og om sommeren av meget bevegelig og fint støv. For leiligheten betalte han 23 000 kroner i innskudd, pluss månedlig 204 kroner i leie.
Da jegf for første gang jeg besøkte dem der ute, ble Ludvig liggende på sofaen. Han rakte meg hånden med et unnskyldende og tappert smil.
«Det er ryggen gamle venn,» sa han skamfullt. «Det hendte under dugnaden i eftermiddag. – Plikt er plikt vet du».
Jeg skjønte det var Ludvigs gamle ryggskade fra den gang han ble torturert av tyske NATO-allierte.
Og dette brøt ham ned. I tillegg kom altså syreoverskudde, hemorrhoidene og visse forstyrrelser av leverfunksjonen. Han mistet visdomstennene, to jeksler, en hjørnetann og det meste av håret. Det var etterkirgstidens evigvarende onsdag som spiste ham opp. Han måtte ta ekstraarbeide med seg hjem for å klare skatten, – og etter fire timers miidagshvil på sofaen, en halvød og pinefull, søvnlignende tilstand preget av halsbrann og oppsvulmet mage, var han faktisk istand til å arbeide fra klokken ni til midnatt. På tre år så han ikke et eneste teaterstykke, hørte ikke en eneste konsert, leste ikke en bok. Barna gråt fordi han aldri lekte med dem, hans hustru gråt fordi han aldri gikk ut med henne, svigermor gråt fordi alt var så trist, og Ludvigs egen mor gråt fordi han var blitt skallet.

Hver søndag, når fritimene meldte seg som sultne rovdyr, kom søndagsmigrenen i samme øyeblikk han så ut av vinduet. Og når søndagseftermiddagen var overstått, når barna var i seng og mandag morgen løftet hornene over horisonten, innfant yrkesnevrosen seg med et smell. Høyre arm ble halvveis lam, og sterke smeter strålte ut fra de tre fingrene han pleide å betjene regnemaskinen med.

Kort sagt, hele Ludvig er et eneste stort psyko.somatisk opplsagsverk. Veien fra menneske til syke.-journal tok alt i alt syv år å tilbelegge.

Så var det en onsdag for omtrent et år siden, at Ludvig – demoralisert som han var – tok seg tid til å lese en avis i kontortiden. Akkurat dette nummeret inneholdt en stor reportasje om det omseggripende hjemmebrenneri, og bragte gode fotografier av et kjøkkeninteriør på Toten.
Samme eftermiddag tok Ludvig en tur innom en isenkramsbutikk, og innhandlet gummislange, ståltråd, trakt, og et underlig bøyet, trompetlignende glassrør. Han kjøpte også et kilogram grovt salt og en beholder til å ha isbiter i.
Ettter middag krøp han ikke til sofaen som vanlig. Han kysset konen og tvang henne til å legge seg ned med pledd og roman.
«Jeg tar oppvasken,» sa han, «om et par timer får du kaffe.»
Du Ludvigs hustru hadde lagt seg ned, fikk hun krampegråt – først etter en time klarte hun å spenne såpass av, at hun sovnet. Det siste hun hørte var klirringen av knivene i vaksekummen, og tonene av en gammel schlager som Ludvig nynnet på. Efter oppvasken låste han kjøkkendøren, slo to flasker mørt eksport på kaffekjelen, satte gummislangen på tuten og destillerte ølet ned til to dobbelte drammer.
Det gikk fortere og lettere enn han hadde tenkt, og derfor satte han drammene på is, la et hermetisk kirsebær i hvert glass, tilsatte stikker og en halv sitronskive og traktet en sterm mokka for to personer. Han anrettet det hele sammen med fire avskårne roser, og listet seg inn i stuen. Der la han en rose under nesen p[ den skjønne, og vekket henne med et kyss.
Da hun våknet, gråt hun litt igjen ved synet av kaffebrettet. Efterpå måtte hun smake på drinken og gjette hva det var. Hun ble stående ved vodka.
Samme aften tok de drosje til byen til byen, og rakk frem like før teatertid.
«Det der med ølet,» forklarte Ludvig; «var jo bare et forsøk. Allerede neste dag kjøpte jeg rosiner og gjær og sukker, og et 40 liters anker i kurv. Det morsomste er jo at man kan lage satsen på så mange forskjellige måter. Det lønner seg nesten å sette den som en slags vin.»
Den sisten tiden har han eksperimentert med en øl-sort som han lager av korn. I destillert form blir det skuffende likt whisky.
Her må tilføyes at Ludvig idag eier et vakkert fagblbliotekt, og at han allerede har en betydelig lesning bak seg. For første gang kan han ha fullt utbytte av sine meget solide sprogkunnskaper.
Og en annen ting: Utstyret er ikke her så enkelt lenger. Han har lagt mer ned i sitt kjøkken enn de fleste sportsfiskere i fluer og stenger.

Når jeg idag vil gjøre ham den glede, da tar jeg med en gjest,en fremmed som intet vet. Og Ludvig serverer. Han hener flaske etter flaske frem. Og han sjenker i – små porsjoner i små glass glass. Vi må lukte, og vi må smake. Sørlig er han en glimrende Maraschino-type. Så må gjesten lukke øynene – og gjette. I slike øyeblikk er det jeg ser på Ludvigs ansikt. Og jeg vet hva det er jeg ser: Det er det lykkelige, sunne, sorgløse forbryteransikt. Det lykkelige kriminelle mennesket.

Ta denne i betraktning våre egne dager og den forbudte planten hamp. Man kan lage smør ut av den. Man kan lage hasj ut av den. Man tørker sin egen medisin som erstatter dusinvis av statsfiansiert dop.

Mamma blir blidere med hampen mitt under PMSen.

Pappa er i bedre humør, og ikke like syk etter fredagsmiddagen, eller julebordet.

Og han har sin hemmelige botaniske hage i kjelleren!

Bohemianwriter1

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s